Sigurd Skirbekks Hjemmeside

Sigurd Skirbekks Hjemmeside

Artikler om menneskerettigheter

Menneskerettighetene - antroposentriske rettigheter og et motperspektiv (Forkortet utsnitt fra kap 8 i Sigurd Skirbekk: Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre. Sosiologisk kulturteori og funksjonsanalyse. Tano/Aschehoug,Oslo 1999.)

Menneskerettighetserklæringen - Hvor solid står den? (Trykt i Humanist 1/1994)

Holocaust og historieløshet (Uniforum, Universitetet i Oslo 6.5.1999)

Rasjonell etikk eller menneskerettsmoralisme? (Seminarinnlegg trykt iHUMANIST nr. 4 2003)

Sæddonasjon til enslige og lesbiske Bioteknologinemda 23.11.06

2000-tallet: Klimadebatten (Side 184-190 i Nasjonalstaten - Velferdsstatens grunnlag, Kolofon forlag 2008)

 

 

Et kritisk lys på Menneskerettserklæringen

 Antologi 2013, Norsk Lærerakademi, Bergen

 

Historisk relativisme

I denne artikkelen vil jeg først spørre hva slags intellektuEll status FNs Menneskerettighetserklæring av 1948 kan ha. Deretter vil jeg spørre hva slags funksjoner og dysfunksjoner erklæringen kan ha hatt. Endelig vil jeg spørre hva som kan være alternativet til deklarasjonen.

Først litt historikk: Den erklæring som vi vanligvis tenker på når vi snakker om menneskerettighetene, er den deklarasjonen eller erklæringen som ble vedtatt som Resolusjon 2017 av FNs Generalforsamling den 10. Desember 1948. Med engelske forbokstaver ble den kjent som UNDHR: United Nation´s  Declaration of Human Rights, av og til skrevet som Universal Declaration of Human Rights.

UNDHR kan bli omtalt som om den hadde naturretten på sin side. Men her er fint lite som kan minne om arven fra Aristoteles, Aquinas eller Apel. Derimot kunne resolusjonen hente autoritet fra et overveldene flertall i FNs Generalforsamling.

 Resolusjonen har en forhistorie. Den russiske form for ekspansiv marxisme, som på slutten av 1940-tallet var påtakelig i store deler av verden, så vel som den kinesiske oppmarsj,  ble ansett som en trussel først og fremst i USA. Dette landet så seg som demokratiets fremste forsvarer i Vest. Landet hadde MacCarthy-perioden bak seg. Hensikten med den virksomheten var å avsjøre kommunister i ledende stillinger, og dermed kartlegge potensielle femtekolonister .

Virksomheten var i hovedsak begrenset til i USA. Ettermælet til jakten på alle som kunne mistenkes for ”uamerikansk virksomhet ”, kom til å bli nokså negativ. Behovet for et mer positivt program, som kunne ha appell i alle demokratier og som kunne stå som en motideologi til en ekspansiv kommunisme, føltes påtrengende. Mange politikere i andre land kunne føle at de sto i takknemlighetsgjeld til USA, både for landets krigsinnsats og for etterkrigstidens Marshallhjelp. De var beredt til å godta  en resolusjon med universelle pretensjoner, selv om den var utarbeidet i en bestemt periode av menneskehetens utvikling , og i utkast formulert av amerikanske politikere, med Eleanor Roosevelt og Harry Truman i spissen.

Forbildet for FN-erklæringen var den amerikanske uavhengighets-erklæring fra syttenhundretallet. Her kan vi finne formuleringer om at alle mennesker var født frie og like og med visse uavhendelige rettigheter (med Jefferson ord: "We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights”) . Når det i forordet til FN-erklæringenstår at alle mennesker var tilkjent (endowed with) visse rettigheter, baserT på fornuft og samvittighet, kunne dette virke vel optimistisk sett fra en moderne samfunnsvitenskapelig synsvinkel. Amerikanske sosialantropologer var da også av de første som kom til å protesterte mot å betrakte moderne vestlig individtenkning som et universelt grunnlag for etikk.

 Denne historiske bakgrunnen, som kan tolkes på flere måter, vil alene være tilstrekkelig til å gi grunnlag for tvil på deklarasjonens overhistoriske og overpolitiske status som en universell oppskrift for fred, selv om dette ble påstått  i ”preamblet ” for erklæringen.

 Ser vi på innholdet i erklæringen, kan tvilen bli forsterket.

FN-deklarasjonen fra 1948 ble formulert som tretti nummererte artikler. Dels var det snakk om nokså allment aksepterte prinsipper om rettsikkerhet. Dels dreide det seg om substansielle rettigheter for individet, som rett til arbeid, til utdanning og til en adekvat levestandard, uten at det ble gjort klart hvem som skulle være ansvarlig for at disse rettigheten ble innfridd og hvem som kunne sanksjonere brudd på rettighetene.  Økologi ble ikke nevnt.

I ettertid kan erklæringen virke tidsbestemt, i og med at den nokså ensidig fokuserte på framtidige farer ut fra erfaringer med samtidige utfordringer, demokrati mot diktatur. 1948 var året da George Orwell skrev sitt antiautoritære drama ”1984”. Den innflytelsesrike studien om ”Den autoritære personlighet”, som ble gitt ut et par år senere, kom til å sette et felles målestokk for demokratiske holdninger. Liberalitet mot totalitære regimer ble på den tid innarbeidet som en felles referanse, ikke bare i politikken, men også i forskning og kulturliv.

 

Funksjoner

At en erklæring er historisk relativ, behøver ikke å bety at den ikke er gyldig. Men gyldigheten kan begrense seg til noe tidsbestemt innenfor visse stater og kulturkretser. Den framlagte erklæringen ble ikke bare formulert som et oppgjøret med nazismen, men også for å sikre et framtidsrettet program for å sikre demokratiene i verden. Implisitt markerte den opptakten til den kalde krigen.

I demokratioppbyggingen etter krigen ble det viktig å programfeste at dette ikke bare skulle gjelde innbyggerne i etablerte stater, men også innbyggere i tidligere kolonier. Erklæringens betydning for å befeste demokratiene og for å frigjøre koloniene må i det store og hele betraktes som positive funksjoner. De vestlige demokratiene fikk her en felles etisk  plattform for å kunne samordne sin kritikk av så vel nazismen som kommunismen. Menneskerettigheten satte individet i sentrum, og var i hovedsak rettet mot statlig overgrep.

Ut over 1950-tallet og enda mer ut over 1960-tallet kom prinsippene for hva som var etisk riktig i politikken, til å dreie seg om individenes rettigheter til frihet og til materielle goder.  Fra det anti-autoritære året 1968 kan en si at de som kunne vise til prinsippene fra menneskerettigheten for sine krav, hadde også moralen på sin side.  Moralen ble nå antroposentrisk, ikke deosentrisk som i  tradisjonelle samfunn, og heller ikke natursentrert som i framtidige samfunn.

 Perioden fra 1950 til 1980 kan i ettertid fortone seg som framskrittets periode. Hva som var framskritt og hva som var tilbakeskritt, eller reaksjonært, kunne synes udiskutabelt. Aldri har menneskene opplevd slik økonomisk vekst over en så kort periode. Samtidig syntes det opplagt at dette teknologisk og økonomiske framskrittet gjorde det mulig å frigjøre mennesker som tidligere hadde levd under kummerlige kår og undertrykkende tilstander, både i u-land og i i-land. – Da den kalde krigen var over, kunne amerikanerne hevde at de seirende verdier var demokratiet, det frie marked og menneskerettighetene.

Når utviklingen kunne gå så rask, hadde det mange grunner, både teknologiske, økonomiske og politiske. Appeller til menneske-rettighetene, ikke minst på liberalt hold, kom til å framstå som  en del av den dominerende politikk. Grupperinger som var motstandere av rettighetene til minoriteter og opposisjonelle, kunne nå bli satt til side eller fordømt..

 I samfunnsvitenskapene kom avledninger av marxistiske forfattere i fokus. Avsløring av maktforhold, som noen kunne tjene på og som førte til avmakt for andre, ble en gjennomgående tilnærming. Forskningen skulle tjene det frigjørende prosjekt. Emile Durkheim og hans advarsel mot anomiske tilstander sto ikke høyt i kurs. Det kunne i visse kretser bli nærmest politisk umulig  si stopp: Så langt, men ikke lenger! 

 

Dysfunksjoner

Først en presisering: At dysfunksjoner er det motsatte av funksjoner, kan synes opplagt. Men alt er ikke sagt med det. Kulturelle funksjoner går på virkninger av en kulturbestemt holdning, et politisk system eller et økonomisk system. Ikke alle slags virkninger faller inn under betegnelsen funksjoner eller dysfunksjoner, og skillet går ikke nødvendigvis på gode eller dårlige hensikter. Funksjoner, og dysfunksjoner, går i sosiologisk faglitteratur på skillet mellom det som kan opprettholde eller destruere et system, i ytterste fall et samfunn eller hele menneskeheten. 

Dette sagt for de som ikke har lest min artikkel ”Religionen i samfunnet – funksjonalitet eller dysfunksjonalitet?” (Universitetsforlaget 2009, s. 144.) Her blir funksjon definert abstrakt som ”et elements bidrag til opprettholdelsen av den helhet som elementet er en del av”.  En dysfunksjon skulle dermed kunne defineres som ”nedbrytingen av den helhet som elementet er en del av”.

 Har så FN-erklæringen fra 1948 dysfunksjoner etter en slik definisjon? Svaret må bli ja, dersom vi innfører kultur eller politikk som en mellomliggende faktor mellom intensjoner og virkninger.  I et liberalt samfunn vil menneskerettighetene kunne tildekke begrensingene ved individsentrerte fortolkningsrammer.  Slike dysfunksjoner kan gjenfinnes både når det gjelder religion, kultur, politikk, økonomi, økologi og innvandring.

Religionspolitikk kan i et slikt perspektiv begrenses til ”å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten”, slik denne er forankret i ”sentrale fellesverdier: demokrati, rettstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling”. NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn.

Norsk kultur blitt mer og mer fortrengt av engelsk-amerikansk musak-musikk og massekultur. Det vanligste forsvar for denne kulturendringen var at det er dette ungdommen vil ha, og da vil det være autoritært å føre dem mer inn i tradisjonell norsk kultur.

Underholdningsindustrien spiller på opplevelsestilstander og popularitet, noe som kan lede folks oppmerksomhet bort fra en realitetsorientering.

Egoistisk framferd, i siste instans voldsutvikling, kan begrenses til diskusjoner om straff eller behandling av enkeltindivider, ikke til systematiske analyser av hva det er ved kultur og samfunnsstruktur som legger opp til slike tilstander.

Forskjellige menneskerettsorganisasjoner kunne de første etterkrigsåra fremme demokratiet over et vidt felt. I senere tid er ikke bildet like entydig. Både på dansk, hollandsk, og engelsk hold er det blitt klaget over at rammevilkårene for landenes innvandringspolitikk blir bestemt av den europeiske menneskerettskommisjon, i praksis Cecilia Malmström, som aldeles ikke er demokratisk valgt av medlemslandene i EU.

Også i Norge har de som har talt for en mer liberal innvandringspolitikk henvist til menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner heller enn til demokratiske beslutninger i medlemslandene. Mediene har fokusert på enkeltskjebner som passer inn i et bestemt mønster.

 Dette mønsteret er ikke bestemt av kulturelle eller demografiske forhold . Demografiske og kulturelle grunner har stort sett vært fraværende i fortolkningselitens repertoar.

Tendenser til et sammenbrudd av ekteskapelige rammer omkring seksualitet kan møtes dels med individrettet opplysning, for eksempel om barns reaksjoner på skilsmisser, dels med oppfordring til mer toleranse for økt valgfrihet, ikke med nødvendigheten av å regulere seksualitet i forhold til en overordnet ekteskapsinstitusjon.

Et forbruksmønster som ikke er bærekraftig i et generasjons-perspektiv kan dels bli fortiet, eventuelt føre til noen oppfordringer om å ta bussen og praktisere avfallssortering, ikke til en politikk som har tatt høyde for de økologiske framtidsutsikter vi står overfor.

Lista kunne forlenges. Det kunne så spørres hva dette har med menneskerettighetene å gjøre. Svaret på et slikt spørsmålet er at mange strukturelle forhold som kommer i strid med menneskerettigheten  blir tabubelagt, eventuelt tilpasset en tenkning som er forenlig med UNDHR.  Dette kan føre til en innskrenket realitetsforståelse som i neste omgang kan føre til en kortsiktig politikk.

Dagens politikk er bestemt av fortidige tankemønstre i møte med framtidige utfordringer, ikke minst når det gjelder overforbruk av ressurser, som i dag utgjør omtrent 40 % overforbruk av naturens evne til å gjenskape ressursene. Hvis alle skulle ha en levestandard som folk i dagens Norge, ville menneskene trenge over tre jordkloder. Sett i en økologisk sammenheng burde denne type utfordringer enten ført til at vi la opp til en politikk for å få til en reduksjon av antall konsumenter på denne jord eller vi må gå inn for en mer sparsommelig livsform for de som lever her; helst begge deler.

Mye kunne tale for at en kristen teosentrisk moral, der mennesket er underordnet overindividuelle bud om nøysomhet, lettere vil kunne forenes med en natursentrert etikk enn hva som er mulig i en kultur som ensidig bygger på en snever antroposentrisk etikk. Menneskerettserklæringen av 1948 er uttrykk for en slik etikk.

 

 Alternativer til 1948-erklæringen

Utgangspunktet for FNs menneskerettserklæring fra 1948 var erfaringen med nazistenes overgrep, legitimert med en politikk som ensidig fokuserte på folk og nasjon, og trusselen fra kommunistiske stater som legitimerte seg ved ensidig å sette klasseperspektivet i fokus. Begge deler hadde ledet til totalitær virkelighetsforståelse. Alternativet måtte da være en liberal samfunnsorden, tenkte man. Imidlertid kunne også liberalismen I krisetider utarte i retning totalitær tilstander, ved ensidig å sette individet i fokus. Ingen av disse idelogiene har vært bygd opp for å åpne for begrensinger ved sin egen tenkemåte.

La det med en gang være sagt at begrensningen ved både en behovsrettet individtenkningen og en vekstpolitikk uten grenser, betyr ikke at vi bare kan gå tilbake til prinsippet om nasjonal suverenitet slik dette har forstått i tidligere tider. Moderne nasjoner fungerer vanligvis  innenfor større sivilisatoriske rammer.  Sivilisasjoner er enheter innenfor menneskeheten, og menneskeheten er del av en større natur som bare kan forstås gjennom økologiske studier.

Gitt en slik overordnet sammenheng kan verken nasjon, klasse eller individ gjøre til absolutte størrelser. Og likevel, det er noe ved individet som setter det i en særstilling. ”Det første menneske” er det mennesket som har spist av kunnskapens tre for godt og vond, heter det i Bibelen. (Begrepet ”det første menneske” behøver ikke å bli tolket som det første menneske i antropologisk forstand. Ifølge 1. Mosebok, 4 kapittel, 17. vers heter det at Adams sønn Kain holdt seg til sine hustruer. Med andre ord det fantes kvinner som det gikk an å avle barn med, også før Adam kunne omtales som ”det førte menneske”.) Det sant menneskelige må i bibelsk forstand være det etisk bevisste menneske, som lar sine handlinger bli bestemt av en overordnet etisk målestokk.

En slik etikk forutsetter rasjonalitet, som et første prinsipp for en alternativ orientering. Rasjonalitet som en forklaringskategori kan ikke bli motsagt med rasjonell argumenter uten at kritikken ender i selvmotsigelser.

Et annet prinsipp er at rasjonalitet er kommunikativ. I prinsippet vil ethvert argument framsatt som rasjonelt begrunnet kunne etterprøves av andre mennesker.

Av dette følger et tredje prinsipp. Andre mennesker kan ikke bare betraktes som objekter. De må, alle fall i utgangspunkt, betraktes som subjekter med krav på å bli tatt alvorlig.

Forsøk på å redusere andre mennesker til bare å være  objekter  kan ikke påberope seg en rasjonell overlegenhet. Av dette følger mange argumenter for å avvise ideologier som påstår noe slikt.

En begrensing ved dette forsøket på å formulere et universelt minstekrav, fører til at mange mennesker som ikke er i stand til å formulere sine krav med rasjonelle argumenter, kan få status som potensielle mennesker, eksempelvis barn. Andre, med medfødte handikap, må forholde seg til andre, med rasjonell evner.

Dette kan bety en sortering av mennesker, ikke nødvendigvis av menneskeverd. Like fullt vil vi finne eksempler på at sortering praktiseres i alle fungerende samfunn. Kritikken burde da heller rettes mot elitenes begrensing heller enn mot de som faller utenfor kravet om offentlig å kunne si noe som har krav på å bli tatt alvorlig. I alle fall, dette er tre prinsipper som ville slå bena under de ideologiene som har ført mennesker på politiske avveier. Dermed kan de settes opp som alternative prinsipper, ikke bare til tidsbestemte ideologier, men også til en velmenende og antroposentrisk erklæring om ”universelle rettigheter”.

Vi gjør klokt i å tenke ut slike prinsipper før menneskerettighets-erklæringen fra 1948 må revideres, om ikke av andre så i alle fall av økologisk grunner.

 

Sigurd Skirbekk,

Dr. Philos, Professor emeritus i sosiologi,
Universitetet i Oslo.

 

 

 Et kritisk lys på Menneskerettserklæringen

Antologi 2013, Norsk Lærerakademi, Bergen

 Historisk relativisme

I denne artikkelen vil jeg først spørre hva slags intellektuEll status FNs Menneskerettighetserklæring av 1948 kan ha. Deretter vil jeg spørre hva slags funksjoner og dysfunksjoner erklæringen kan ha hatt. Endelig vil jeg spørre hva som kan være alternativet til deklarasjonen.

Først litt historikk: Den erklæring som vi vanligvis tenker på når vi snakker om menneskerettighetene, er den deklarasjonen eller erklæringen som ble vedtatt som Resolusjon 2017 av FNs Generalforsamling den 10. Desember 1948. Med engelske forbokstaver ble den kjent som UNDHR: United Nation´s  Declaration of Human Rights, av og til skrevet som Universal Declaration of Human Rights.

UNDHR kan bli omtalt som om den hadde naturretten på sin side. Men her er fint lite som kan minne om arven fra Aristoteles, Aquinas eller Apel. Derimot kunne resolusjonen hente autoritet fra et overveldene flertall i FNs Generalforsamling.

Resolusjonen har en forhistorie. Den russiske form for ekspansiv marxisme, som på slutten av 1940-tallet var påtakelig i store deler av verden, så vel som den kinesiske oppmarsj,  ble ansett som en trussel først og fremst i USA. Dette landet så seg som demokratiets fremste forsvarer i Vest. Landet hadde MacCarthy-perioden bak seg. Hensikten med den virksomheten var å avsjøre kommunister i ledende stillinger, og dermed kartlegge potensielle femtekolonister .

Virksomheten var i hovedsak begrenset til i USA. Ettermælet til jakten på alle som kunne mistenkes for ”uamerikansk virksomhet ”, kom til å bli nokså negativ. Behovet for et mer positivt program, som kunne ha appell i alle demokratier og som kunne stå som en motideologi til en ekspansiv kommunisme, føltes påtrengende. Mange politikere i andre land kunne føle at de sto i takknemlighetsgjeld til USA, både for landets krigsinnsats og for etterkrigstidens Marshallhjelp. De var beredt til å godta  en resolusjon med universelle pretensjoner, selv om den var utarbeidet i en bestemt periode av menneskehetens utvikling , og i utkast formulert av amerikanske politikere, med Eleanor Roosevelt og Harry Truman i spissen.

 

Forbildet for FN-erklæringen var den amerikanske uavhengighets-erklæring fra syttenhundretallet. Her kan vi finne formuleringer om at alle mennesker var født frie og like og med visse uavhendelige rettigheter (med Jefferson ord: "We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights”) . Når det i forordet til FN-erklæringenstår at alle mennesker var tilkjent (endowed with) visse rettigheter, baserT på fornuft og samvittighet, kunne dette virke vel optimistisk sett fra en moderne samfunnsvitenskapelig synsvinkel. Amerikanske sosialantropologer var da også av de første som kom til å protesterte mot å betrakte moderne vestlig individtenkning som et universelt grunnlag for etikk.

Denne historiske bakgrunnen, som kan tolkes på flere måter, vil alene være tilstrekkelig til å gi grunnlag for tvil på deklarasjonens overhistoriske og overpolitiske status som en universell oppskrift for fred, selv om dette ble påstått  i ”preamblet ” for erklæringen.

Ser vi på innholdet i erklæringen, kan tvilen bli forsterket.

FN-deklarasjonen fra 1948 ble formulert som tretti nummererte artikler. Dels var det snakk om nokså allment aksepterte prinsipper om rettsikkerhet. Dels dreide det seg om substansielle rettigheter for individet, som rett til arbeid, til utdanning og til en adekvat levestandard, uten at det ble gjort klart hvem som skulle være ansvarlig for at disse rettigheten ble innfridd og hvem som kunne sanksjonere brudd på rettighetene.  Økologi ble ikke nevnt.

I ettertid kan erklæringen virke tidsbestemt, i og med at den nokså ensidig fokuserte på framtidige farer ut fra erfaringer med samtidige utfordringer, demokrati mot diktatur. 1948 var året da George Orwell skrev sitt antiautoritære drama ”1984”. Den innflytelsesrike studien om ”Den autoritære personlighet”, som ble gitt ut et par år senere, kom til å sette et felles målestokk for demokratiske holdninger. Liberalitet mot totalitære regimer ble på den tid innarbeidet som en felles referanse, ikke bare i politikken, men også i forskning og kulturliv.

 

Funksjoner

 At en erklæring er historisk relativ, behøver ikke å bety at den ikke er gyldig. Men gyldigheten kan begrense seg til noe tidsbestemt innenfor visse stater og kulturkretser. Den framlagte erklæringen ble ikke bare formulert som et oppgjøret med nazismen, men også for å sikre et framtidsrettet program for å sikre demokratiene i verden. Implisitt markerte den opptakten til den kalde krigen.

I demokratioppbyggingen etter krigen ble det viktig å programfeste at dette ikke bare skulle gjelde innbyggerne i etablerte stater, men også innbyggere i tidligere kolonier. Erklæringens betydning for å befeste demokratiene og for å frigjøre koloniene må i det store og hele betraktes som positive funksjoner. De vestlige demokratiene fikk her en felles etisk  plattform for å kunne samordne sin kritikk av så vel nazismen som kommunismen. Menneskerettigheten satte individet i sentrum, og var i hovedsak rettet mot statlig overgrep.

Ut over 1950-tallet og enda mer ut over 1960-tallet kom prinsippene for hva som var etisk riktig i politikken, til å dreie seg om individenes rettigheter til frihet og til materielle goder.  Fra det anti-autoritære året 1968 kan en si at de som kunne vise til prinsippene fra menneskerettigheten for sine krav, hadde også moralen på sin side.  Moralen ble nå antroposentrisk, ikke deosentrisk som i  tradisjonelle samfunn, og heller ikke natursentrert som i framtidige samfunn.

Perioden fra 1950 til 1980 kan i ettertid fortone seg som framskrittets periode. Hva som var framskritt og hva som var tilbakeskritt, eller reaksjonært, kunne synes udiskutabelt. Aldri har menneskene opplevd slik økonomisk vekst over en så kort periode. Samtidig syntes det opplagt at dette teknologisk og økonomiske framskrittet gjorde det mulig å frigjøre mennesker som tidligere hadde levd under kummerlige kår og undertrykkende tilstander, både i u-land og i i-land. – Da den kalde krigen var over, kunne amerikanerne hevde at de seirende verdier var demokratiet, det frie marked og menneskerettighetene.

Når utviklingen kunne gå så rask, hadde det mange grunner, både teknologiske, økonomiske og politiske. Appeller til menneske-rettighetene, ikke minst på liberalt hold, kom til å framstå som  en del av den dominerende politikk. Grupperinger som var motstandere av rettighetene til minoriteter og opposisjonelle, kunne nå bli satt til side eller fordømt..

 I samfunnsvitenskapene kom avledninger av marxistiske forfattere i fokus. Avsløring av maktforhold, som noen kunne tjene på og som førte til avmakt for andre, ble en gjennomgående tilnærming. Forskningen skulle tjene det frigjørende prosjekt. Emile Durkheim og hans advarsel mot anomiske tilstander sto ikke høyt i kurs. Det kunne i visse kretser bli nærmest politisk umulig  si stopp: Så langt, men ikke lenger! 

 

 Dysfunksjoner

Først en presisering: At dysfunksjoner er det motsatte av funksjoner, kan synes opplagt. Men alt er ikke sagt med det. Kulturelle funksjoner går på virkninger av en kulturbestemt holdning, et politisk system eller et økonomisk system. Ikke alle slags virkninger faller inn under betegnelsen funksjoner eller dysfunksjoner, og skillet går ikke nødvendigvis på gode eller dårlige hensikter. Funksjoner, og dysfunksjoner, går i sosiologisk faglitteratur på skillet mellom det som kan opprettholde eller destruere et system, i ytterste fall et samfunn eller hele menneskeheten. 

Dette sagt for de som ikke har lest min artikkel ”Religionen i samfunnet – funksjonalitet eller dysfunksjonalitet?” (Universitetsforlaget 2009, s. 144.) Her blir funksjon definert abstrakt som ”et elements bidrag til opprettholdelsen av den helhet som elementet er en del av”.  En dysfunksjon skulle dermed kunne defineres som ”nedbrytingen av den helhet som elementet er en del av”.

 

Har så FN-erklæringen fra 1948 dysfunksjoner etter en slik definisjon? Svaret må bli ja, dersom vi innfører kultur eller politikk som en mellomliggende faktor mellom intensjoner og virkninger.  I et liberalt samfunn vil menneskerettighetene kunne tildekke begrensingene ved individsentrerte fortolkningsrammer.  Slike dysfunksjoner kan gjenfinnes både når det gjelder religion, kultur, politikk, økonomi, økologi og innvandring.

Religionspolitikk kan i et slikt perspektiv begrenses til ”å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten”, slik denne er forankret i ”sentrale fellesverdier: demokrati, rettstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling”. NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn.

Norsk kultur blitt mer og mer fortrengt av engelsk-amerikansk musak-musikk og massekultur. Det vanligste forsvar for denne kulturendringen var at det er dette ungdommen vil ha, og da vil det være autoritært å føre dem mer inn i tradisjonell norsk kultur.

Underholdningsindustrien spiller på opplevelsestilstander og popularitet, noe som kan lede folks oppmerksomhet bort fra en realitetsorientering.

Egoistisk framferd, i siste instans voldsutvikling, kan begrenses til diskusjoner om straff eller behandling av enkeltindivider, ikke til systematiske analyser av hva det er ved kultur og samfunnsstruktur som legger opp til slike tilstander.

 Forskjellige menneskerettsorganisasjoner kunne de første etterkrigsåra fremme demokratiet over et vidt felt. I senere tid er ikke bildet like entydig. Både på dansk, hollandsk, og engelsk hold er det blitt klaget over at rammevilkårene for landenes innvandringspolitikk blir bestemt av den europeiske menneskerettskommisjon, i praksis Cecilia Malmström, som aldeles ikke er demokratisk valgt av medlemslandene i EU.

Også i Norge har de som har talt for en mer liberal innvandringspolitikk henvist til menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner heller enn til demokratiske beslutninger i medlemslandene. Mediene har fokusert på enkeltskjebner som passer inn i et bestemt mønster.

Dette mønsteret er ikke bestemt av kulturelle eller demografiske forhold . Demografiske og kulturelle grunner har stort sett vært fraværende i fortolkningselitens repertoar.

Tendenser til et sammenbrudd av ekteskapelige rammer omkring seksualitet kan møtes dels med individrettet opplysning, for eksempel om barns reaksjoner på skilsmisser, dels med oppfordring til mer toleranse for økt valgfrihet, ikke med nødvendigheten av å regulere seksualitet i forhold til en overordnet ekteskapsinstitusjon.

Et forbruksmønster som ikke er bærekraftig i et generasjons-perspektiv kan dels bli fortiet, eventuelt føre til noen oppfordringer om å ta bussen og praktisere avfallssortering, ikke til en politikk som har tatt høyde for de økologiske framtidsutsikter vi står overfor.

Lista kunne forlenges. Det kunne så spørres hva dette har med menneskerettighetene å gjøre. Svaret på et slikt spørsmålet er at mange strukturelle forhold som kommer i strid med menneskerettigheten  blir tabubelagt, eventuelt tilpasset en tenkning som er forenlig med UNDHR.  Dette kan føre til en innskrenket realitetsforståelse som i neste omgang kan føre til en kortsiktig politikk.

Dagens politikk er bestemt av fortidige tankemønstre i møte med framtidige utfordringer, ikke minst når det gjelder overforbruk av ressurser, som i dag utgjør omtrent 40 % overforbruk av naturens evne til å gjenskape ressursene. Hvis alle skulle ha en levestandard som folk i dagens Norge, ville menneskene trenge over tre jordkloder. Sett i en økologisk sammenheng burde denne type utfordringer enten ført til at vi la opp til en politikk for å få til en reduksjon av antall konsumenter på denne jord eller vi må gå inn for en mer sparsommelig livsform for de som lever her; helst begge deler.

Mye kunne tale for at en kristen teosentrisk moral, der mennesket er underordnet overindividuelle bud om nøysomhet, lettere vil kunne forenes med en natursentrert etikk enn hva som er mulig i en kultur som ensidig bygger på en snever antroposentrisk etikk. Menneskerettserklæringen av 1948 er uttrykk for en slik etikk.

 

 Alternativer til 1948-erklæringen

Utgangspunktet for FNs menneskerettserklæring fra 1948 var erfaringen med nazistenes overgrep, legitimert med en politikk som ensidig fokuserte på folk og nasjon, og trusselen fra kommunistiske stater som legitimerte seg ved ensidig å sette klasseperspektivet i fokus. Begge deler hadde ledet til totalitær virkelighetsforståelse. Alternativet måtte da være en liberal samfunnsorden, tenkte man. Imidlertid kunne også liberalismen I krisetider utarte i retning totalitær tilstander, ved ensidig å sette individet i fokus. Ingen av disse idelogiene har vært bygd opp for å åpne for begrensinger ved sin egen tenkemåte.

La det med en gang være sagt at begrensningen ved både en behovsrettet individtenkningen og en vekstpolitikk uten grenser, betyr ikke at vi bare kan gå tilbake til prinsippet om nasjonal suverenitet slik dette har forstått i tidligere tider. Moderne nasjoner fungerer vanligvis  innenfor større sivilisatoriske rammer.  Sivilisasjoner er enheter innenfor menneskeheten, og menneskeheten er del av en større natur som bare kan forstås gjennom økologiske studier.

Gitt en slik overordnet sammenheng kan verken nasjon, klasse eller individ gjøre til absolutte størrelser. Og likevel, det er noe ved individet som setter det i en særstilling. ”Det første menneske” er det mennesket som har spist av kunnskapens tre for godt og vond, heter det i Bibelen. (Begrepet ”det første menneske” behøver ikke å bli tolket som det første menneske i antropologisk forstand. Ifølge 1. Mosebok, 4 kapittel, 17. vers heter det at Adams sønn Kain holdt seg til sine hustruer. Med andre ord det fantes kvinner som det gikk an å avle barn med, også før Adam kunne omtales som ”det førte menneske”.) Det sant menneskelige må i bibelsk forstand være det etisk bevisste menneske, som lar sine handlinger bli bestemt av en overordnet etisk målestokk.

En slik etikk forutsetter rasjonalitet, som et første prinsipp for en alternativ orientering. Rasjonalitet som en forklaringskategori kan ikke bli motsagt med rasjonell argumenter uten at kritikken ender i selvmotsigelser.

Et annet prinsipp er at rasjonalitet er kommunikativ. I prinsippet vil ethvert argument framsatt som rasjonelt begrunnet kunne etterprøves av andre mennesker.

Av dette følger et tredje prinsipp. Andre mennesker kan ikke bare betraktes som objekter. De må, alle fall i utgangspunkt, betraktes som subjekter med krav på å bli tatt alvorlig.

Forsøk på å redusere andre mennesker til bare å være  objekter  kan ikke påberope seg en rasjonell overlegenhet. Av dette følger mange argumenter for å avvise ideologier som påstår noe slikt.

En begrensing ved dette forsøket på å formulere et universelt minstekrav, fører til at mange mennesker som ikke er i stand til å formulere sine krav med rasjonelle argumenter, kan få status som potensielle mennesker, eksempelvis barn. Andre, med medfødte handikap, må forholde seg til andre, med rasjonell evner.

Dette kan bety en sortering av mennesker, ikke nødvendigvis av menneskeverd. Like fullt vil vi finne eksempler på at sortering praktiseres i alle fungerende samfunn. Kritikken burde da heller rettes mot elitenes begrensing heller enn mot de som faller utenfor kravet om offentlig å kunne si noe som har krav på å bli tatt alvorlig. I alle fall, dette er tre prinsipper som ville slå bena under de ideologiene som har ført mennesker på politiske avveier. Dermed kan de settes opp som alternative prinsipper, ikke bare til tidsbestemte ideologier, men også til en velmenende og antroposentrisk erklæring om ”universelle rettigheter”.

Vi gjør klokt i å tenke ut slike prinsipper før menneskerettighets-erklæringen fra 1948 må revideres, om ikke av andre så i alle fall av økologisk grunner.

 

Sigurd Skirbekk,

Dr. Philos, Professor emeritus i sosiologi,
Universitetet i Oslo.